Forfatteren, en ansatt med autisme, deler sine erfaringer med manglende inkludering og tilrettelegging i et oljeselskap. Tidligere arbeidet forfatteren i en bedrift som verdsatte nevromangfold. Forfatteren fungerte godt og trivdes på denne arbeidsplassen. I oljeselskapet møter hen derimot en rigid arbeidsplass som ikke tar hensyn til behovet for tilrettelegging og fleksibilitet. Forfatteren opplever også mangel på tillitt fra ledelsen og får tildelt oppgaver som er under hens ferdighetsnivå. Forfatteren framhever de overordnede spørsmålene knyttet til lav sysselsetting blant autistiske voksne, samt utfordringene knyttet til å måtte «maskere» for å passe inn. Skuffelsen over bedriftens manglende evne til å implementere mangfoldspolitikk er stor. Det oppfordres til genuin handling og det kreves at nevromangfoldige ansatte skal støttes bedre.  Samtidig er forfatteren engasjert i å bidra til positiv endring i bedriften, og ønsker med artikkelen å ta til orde for andre i liknende situasjoner.

Nevromangfoldige mennesker (kilde) sliter ofte med å gå ut i arbeid. Kun 20 % av autistiske voksne er ansatt i forskjellige stillingsandeler (kilde). Dette tallet gir grunn til bekymring, og framhever de systemiske problemene som hindrer sysselsetting. Autister som får jobb må ofte maskere, altså undertrykke deres naturlige oppførsel, for å passe inn. Dette er uholdbart og skadelig for deres livskvalitet (kilde) og fører ofte til problemer med psykisk og fysisk helse. Det presser også folk ut av arbeidslivet, i en tid hvor det er vanskelig å både finne og holde på kvalifiserte medarbeidere. 

Jeg er ikke unik, og har en ganske tøff bakgrunn. Jeg vokste opp i et utviklingsland tidlig på 90-tallet, og dette har gjort meg motstandsdyktig. På grunn av dette kan jeg til tider bagatellisere hvor mye fordommer har påvirket meg. Erfaringene mine fra tidlig i livet har også lært meg å kjenne igjen mobbere, og hvordan man kan håndtere dem ved å stå opp for seg selv.

Jeg mener at mobberen i denne historien er arbeidsgiveren min, som først og fremst representeres av lederen min. Det virker som om lederen min har satt seg et mål om å skape veldig utfordrende arbeidsforhold for meg. Det er ofte vanskelig for autister å uttrykke følelser verbalt (kilde), og på grunn av dette antar mange av dem rundt meg at jeg har det bra, og at jeg ikke opplever dette som et problem.

Jeg fikk diagnosen min senere i livet, i 30-årene. Å få diagnose som voksen blir mer og mer vanlig, og folk snakker i økende grad åpent om deres opplevelser som autister på nettet. Dette er ikke en trend, men derimot et resultat av bedre diagnosemetoder og større bevissthet og toleranse i samfunnet (kilde). Det er viktig å forstå at den medisinske forståelsen av nevromangfold har bedret seg raskt i løpet av det siste tiåret. Til tross for dette, er det fortsatt et privilegium å få en diagnose (kilde). For meg var diagnosen en følge av mine erfaringer med depresjon og utbrenthet, erfaringer som er vanligere blant nevromangfoldige enn i resten av befolkningen (kilde).

Livet endrer seg når man får høre at man er autist. For mange, kan det ta en del tid å reflektere over og gå gjennom tidligere vansker som nå blir sett i et nytt lys. Ofte blir vi sittende med dette aleine, ettersom tilgangen til psykisk helsehjelp er så dårlig som den er (kilde).

På arbeidsplassen: – Det er for meg nesten umulig å fokusere på arbeidsoppgavene mine når jeg er omringet av folk som sitter i møter.

Det åpne kontorlandskapet er ikke et lett sted å tilbringe arbeidsdagen (kilde). Til og med nevrotypiske opplever lavere produktivitet, noe som bare blir forsterket for deres nevromangfoldige kollegaer (kilde). Det er for meg nesten umulig å fokusere på arbeidsoppgavene mine når jeg er omringet av folk som sitter i møter. Dette er møter på nett som like gjerne kunne blitt holdt hjemme, og som i det minste skal bli holdt på et eget rom på kontoret satt av til dette formålet. Måten vi arbeider på min arbeidsplass kan bare bli beskrevet som fjernarbeid som utføres på et fysisk sted, noe som lyder absurd for meg.

I tillegg til tapet i konsentrasjon, fører den konstante lyden som angriper meg fra alle kanter ofte til hodepiner og andre fysiske problemer. Til og med etter at jeg er kommet hjem, kan det ta meg et par timer før jeg klarer å slappe av. Dette senker livskvaliteten min, og som en nødvendig følge, senker det også arbeidsytelsen. På grunn av dette, kan jeg kanskje påstå at jeg blir nektet muligheten til å vise mitt fulle potensiale. Dette påvirker bedriften like mye som det gjør meg. Om vi tenker på en ansatt som en investering, hindrer de bevisst veksten til investeringen sin. 

I andre stillinger, har jeg fått gode resultater når jeg arbeidet for større bedrifter, og jeg hadde i mange år mer ansvar enn det jeg har nå. Jeg er overbevist om at dette var mulig fordi jeg hadde mye fleksibilitet i stillingen min, og lederne mine var mye mer tolerante. Jeg kjente ikke engang på et behov for å snakke om autismen min. Det som var viktig for dem var at jeg leverte gode resultater og var engasjert i personlig utvikling.

I min nåværende stilling er jeg bekymret for at problemene jeg nå opplever kan føre til depresjon og utbrenthet. Dette vil naturligvis føre til problemer med min ytelse, og jeg er redd for at det kan gjøre at jeg mister jobben. Jeg vil i det minste risikere å bli enten delvis eller helt sykemeldt. Dette er ikke ønskelig for verken meg eller arbeidsgiveren min. Jeg leverer allerede godt under hva jeg kan, og det føles som om det blir verre.

Bevissthet og bekjennelse

Det finnes mange negative stereotypier knyttet til autisme. Noen anklager oss for å ikke ha empati, mens andre påstår at man som autist ikke kan ha en jobb eller familie. Det er også viktig å belyse at heller ikke de positive stereotypiene alltid er sanne, og at det kan være skadelig å skjære alle autister over én kam. Alle er for eksempel ikke mattegenier og alle kan ikke fokusere på repetitive oppgaver over et lengre tidsrom (kilde, kilde).

Å fortelle arbeidsgiveren min at jeg er autist var ikke lett. Jeg liker ikke å snakke om meg selv, og å dele dette med lederne mine, som kjentes som fremmede, var vanskelig. Jeg tenkte meg lenge om før jeg sa ifra. Jeg forsøkte å fortelle lederne mine hvordan de kan tilrettelegge for at jeg kan arbeide så produktivt og kreativt som mulig, gitt de spesielle omstendighetene mine. Å leve med en funksjonsnedsettelse gjør at man verdsetter muligheten til å være selvstendig og å kontrollere eget liv ekstra mye. Dette er sant både for synlige og usynlige funksjonsnedsettelser. Dette er grunnen til at det ville vært ekstremt myndiggjørende å ha mer kontroll over egen tidsplan, og hvor ofte jeg kan arbeide hjemmefra. Jeg har forklart utallige ganger at jeg er ansvarlig nok til å sørge for at en slik ordning ikke kommer til å gå på bekostning av utførelsen av arbeidet mitt.

Jeg ble skuffet når dette verken ble møtt med empati eller forståelse. Jeg fikk derimot et svar som var byråkratisk og dehumaniserende. Jeg opplevde det som at det som var viktig for dem var å kunne krysse av i skjemaet og passe på at alle sitter på kontoret uavhengig av om dette påvirker arbeidet positivt eller negativt. Heller enn å godta den fleksible løsningen jeg foreslo, konkluderte de på en eller annen måte med at den beste løsningen ville være å ta bort den lille fleksibiliteten jeg hadde i arbeidshverdagen!

Å innse at arbeidsgiveren min heller vil la min psykiske helse forfalle, enn å proaktivt justere sine forventninger for å forhindre dette, knakk meg. Det var på dette punktet jeg kontaktet SAFE (og samtidig også LDO).

Jeg har begynt å føle at lederen min ikke stoler på meg og ser ned på meg. Dette er ikke noe jeg kan bevise, men jeg velger å stole på instinktet mitt. Det føles som om hen alltid er ute etter meg og tror jeg slurver med arbeidet. Jeg blir ofte anklaget for å ha gjort feil som jeg må bevise at jeg ikke har gjort.

Det er som om hen ikke gir meg tvilen til gode. Dette, i tillegg til det faktum at mange av oppgavene mine er for enkle for noen med min erfaring, er utrolig nedslående. Mangelen på forståelse eller villighet til å vise empati har vært sjokkerende. Det virker som om de bevisst går inn for å gjøre ting vanskelig for meg, i det håp om at jeg kommer til å slutte. Kanskje er hen av den oppfattelsen av at det er bedre for bedriften på en eller annen måte, at det vil spare penger, eller at de da kan ansette noen som passer bedre inn i deres ide av en god arbeider. 

Det vi vet er at mangfold kan gi bedrifter store fordeler. Arbeidsplasser med stort mangfold er mer kreative og får bedre resultater. Dette er noe man skulle tro alle visste i 2024. Det ville vært vanskelig å finne en bedrift som ikke stolt reklamerer med at mangfold er en av deres kjerneverdier. Historien min viser derimot at realiteten ikke alltid stemmer overens med det som blir proklamert på hjemmesidene eller lovet i stillingsannonser. Der blir inkludering og fleksibilitet i hvor og hvordan man jobber lovet som en del av pakken. Jeg flyttet ikke til Norge for pengenes del. Jeg hadde det allerede veldig bra, økonomisk sett. Det som motiverte meg var livsstilen, innbefattet arbeidskulturen og et inkluderende samfunn. For å være helt ærlig, føler jeg meg bedratt av bedriften som ansatte meg. 

Jeg tror problemet i stor grad kommer av at førstelinjelederne har for mye makt. Det er fullt forståelig at ledere ikke kan vite hvordan de skal håndtere alle problemstillinger knyttet til mangfold. De er travle mennesker. Dette er grunnen til at jeg forsøkte å ta det videre til folk som burde være bedre rustet til å håndtere saker knyttet til mangfold og helse. Jeg ble veldig skuffet av svaret deres. Noen brydde seg ikke nok, mens andre uttrykte støtte, men hadde ingen mulighet til å påvirke dem som tar avgjørelsene. Det virker som et system som gjør dem som sitter på kunnskap maktesløse til å gjøre noe annet enn å gi råd. Min anbefaling er å la dem med rett kunnskap og erfaring være dem som tar avgjørelsene når ansatt og leder ikke kommer til enighet. 

Jeg har blitt tilbudt et par tilrettelegginger, men dette var hovedsakelig en forklaring av det generelle regelverket som gjelder alle ansatte, maskert som at bedriften gjorde en stor innsats. Andre forslag virket ulogiske og til og med meningsløse. Og ingen av de tilretteleggingene som jeg føler vil hjelpe meg mest har blitt innvilget. Jeg har ikke noe ønske om å negativt påvirke jobben, og jeg har alltid vurdert hva som vil være realistisk for meg gitt de oppgavene jeg har. Den beste måten arbeidsgiveren kan tilrettelegge for meg vil være å gi meg mer fleksibilitet til å kunne jobbe hjemmefra de dagene det ikke er planlagt fysiske møter. Jeg føler meg mest komfortabel hjemme, og jeg mener det er der jeg arbeider mest effektivt. I tillegg vil det gi meg muligheten til å fylle opp energitanken etter dager på kontoret.

Jeg opplevde mye hykleri og mangel på empati, men som autist, er kanskje den totale mangelen på en rasjonell grunn til hvorfor jeg alltid må være på kontoret det som er vanskeligst å godta. De tilretteleggingene jeg ber om koster ikke penger, jeg kan gjøre alt arbeidet mitt på nettet, også de fleste møtene mine, og jeg ville også kunne komme inn hvis det er behov for fysiske møter eller andre oppgaver som krever at jeg er til stede på kontoret. Helt ærlig tror jeg ingen ville blitt påvirket av dette, men for meg ville det vært en stor forbedring.

Jeg kan ikke med sikkerhet si hvorvidt de som har vært involvert i saken min har opptrådt diskriminerende, fiendtlig eller uetisk. Kanskje de ikke har nok kunnskap om problemet, eller er for travle til å vise empati. Det jeg vet er at måten de har håndtert situasjonen på så langt, har gjort at jeg føler meg uønsket og har utsatt meg for unødvendig stress. Det kan virke som om det er viktigere for kommandokjeden å få det siste ordet, heller enn å gjøre det som er rett.

Bedriften har ofte fortalt meg at alle må følge de samme reglene, men jeg mener at det er viktig at ledere gjør endringer hvis en regel forårsaker mer skade enn den gjør godt. Dette vil skape en bedre arbeidsplass for alle. Det er selvfølgelig noen med progressive holdninger i bedriften, og det demonstreres en teoretisk forståelse av nevromangfold i interne artikler og diskusjoner. Men fører ikke denne kunnskapen til konkret handling og meningsfylte endringer i retningslinjene, må vi konfrontere den harde virkeligheten: mangelen på sammenheng mellom kunnskap og praksis utgjør mer enn bare en forglemmelse, det er en form for forsømmelse og diskriminering. Hvis viktigheten av inkludering kun blir anerkjent uten å gjennomføres, opprettholder vi et system som aktivt ulemper en del av arbeidsstyrken, og undergraver de prinsippene vi påstår blir fulgt. 

Som jeg allerede har nevnt, så kan jeg overleve mye, men kan det forventes at jeg konstant skal være i overlevelsesmodus? Man kan også spørre hvor ofte dette fører til at ansatte slutter i bedriften, eller må trekke seg helt ut av arbeidsstyrken. Hvor ofte fører dette til mennesker som må komme seg etter alvorlige problemer med helsen? Alle taper på dette.

Mange lurer kanskje på hvorfor jeg ikke sier opp, eller ser etter andre stillinger. Svaret er ikke enkelt. Det er få muligheter for fjernarbeid eller fleksible ordninger, noe som gjør det utfordrende å finne en ny stilling. Jeg har også en familie som er avhengig av meg. I tillegg, så håper jeg å bidra til mer enn kun en bedring for meg. Jeg er motivert av ønsket om å delta positivt innad i organisasjonen. Jeg gjør ikke dette bare for meg selv, men også på vegne av alle som ikke sier ifra og for dem som er i samme båt som meg, men som ikke har mulighet til å gi beskjed eller kjempe for seg selv. Jeg har, til tross for utfordringene, også opplevd mye positivt. Selskapet driver med nyskapende teknologi og spiller en sentral rolle i energiomstillingen. Stillingen gir meg også stabilitet og sikkerhet som ofte er vanskelig å finne andre steder. I tillegg kan jeg samarbeide med dyktige og engasjerte kollegaer som er like opptatt av å levere kvalitet som jeg er. Dette gir meg lyst til å bli, og å kjempe for de endringene som vil gjøre bedriften enda bedre.  

Jeg velger å fortsette å tro på «den norske drømmen», visjonen om langsiktig stabilitet og vekst innad i en bedrift der jeg kan bidra på en verdifull måte i flere tiår. Jeg vil aller helst bli i denne bedriften de neste 20 årene, eller til jeg pensjonerer meg, om det er mulig.

Jeg håper at jeg ved å dele min historie kan åpne for en større samtale om nevromangfold på arbeidsplassen. Jeg påstår ikke at jeg representerer alle nevromangfoldige mennesker. Det er viktig å understreke at alles opplevelse av autisme er unik og at ikke alle vil møte de samme utfordringene eller ha behov for de samme tilretteleggingene. Til tross for dette tror jeg det er viktig å sammen ta til orde for meningsfylt ending, særlig i et progressivt land som Norge. En arbeidsplass som virkelig er mangfoldig, vil være et sted det er trygt å dele utfordringer og behov, og der den ansatte kan arbeide sammen med ledere for å nå bærekraftige løsninger, både for bedriften, og for de individene som utgjør den. 

Andre kilder:

Til tross for at den ikke er direkte sitert, er nok deler at teksten inspirert av Untypical av Peter Wharmby som jeg nylig har lest. ChatGPT ble brukt til grammatiske- og stilistiske forbedringer.